Julia sjekker inn på Jegersberg gård

11:50:
Med et kamera rundt halsen, tomme minnekort i baklomma og småfrynsete nerver parkerer jeg bilen min på Jegersberg gård. Jeg er kommunikasjonsstudent på UiA, og skal fotografere for Jegersberg i forbindelse med en oppgave på studiet. Jeg rusler mot inngangen, hvor det står et par beboere midt i en av dagens røykepauser. Jeg tenker for meg selv at de hvisker til hverandre at «huff, der kommer den derre studenten som skal dilte etter oss og ta bilder hele dagen», men tankerekken blir avbrutt av et bredt smil og et «Hei! Er det du som er Julia?».

Jenta som snakker presenterer seg som Lise Lotte, og forteller at det er hun som skal være mentoren min. Hun er beboer her, og har vært på gården i fire måneder. Hun forteller at beboerne her er delt inn i arbeidslag, som har ansvar for forskjellige deler av gårdens daglige drift og oppdrag. Hun har nylig blitt hovedansvarlig i stallen her på gården, og i dag er det hennes arbeidslag jeg skal følge.

 «Er du sulten? Det er straks lunsj nå» sier Lise Lotte videre, stumper røyken i askebegeret og ber meg bli med inn.

12:00:
Lise Lotte viser vei til lunsjen, og vi forsyner oss med et utvalg pålegg på Jegersbergs egne signaturbrød. Vi setter oss ved et av de fire bordene i spisesalen, som etter hvert fylles av 18 beboere, samt deltakere i «JegEr Ung»-programmet. JegEr Ung er et tiltak hvor barn som av forskjellige grunner ikke får fullt utbytte av å være på skolen, isteden kan komme på gården og fungere som en del av et arbeidslag her noen ganger i uka.

Ved bordet vårt blir vi syv stykker, og jeg får høre litt om hva hver av dem gjør og hvordan opplegget her på gården fungerer. Flere ved bordet vårt er på gården gjennom «JegEr Ung». Den yngste her kan ikke være mer enn 11 år gammel. En av de unge jentene sier ivrig at alle beboerne håpet at de ansatte her ville ta fra meg mobilen min slik de gjør med nye beboere, for at jeg skulle få en autentisk opplevelse av hvordan det faktisk var å sjekke inn her. Jeg, som en basic millennial, er glad jeg fikk beholde den med en halvtynn unnskyldning rundt at den ville fungere som et arbeidsverktøy for meg dette døgnet.

Underveis i lunsjen starter det en smørkrig mellom bordets eldste og yngste. Smørputten flyr veggimellom. Den yngste ler seg i hjel. Den eldste har smør på arbeidsjakka. Det mumles noe om at «nå må vi vise fotografen at vi kan oppføre oss her», også ler de alle sammen.

12:30:
Etter lunsj tar Lise Lotte meg med til hybelen jeg har blitt tildelt. Et pent, romslig rom med lite som gir «standard institusjonsvibber». Veggene er malt i en moderne gråfarge, det er blomster på hyllene og vinduer med utsikt til skogen. Alle hyblene er noenlunde like, forteller Lise Lotte, som har rommet ved siden av meg.

Deretter blir jeg tatt med inn på «Gjøkredet», som de kaller de ansattes kontorer. Her får jeg snakke med mannen bak ideen om at jeg skulle sjekke inn her; Geir. Og er det èn mann jeg noen gang har møtt som jeg har tenkt at virkelig brenner for jobben sin, så er det Geir. Han er drifts- og næringsansvarlig på gården, og kan mer enn gjerne fortelle om dette stedets unike modell på et vanvittig engasjerende vis. Og han kan være entusiastisk med god grunn; suksessratene på Jegersberg gård er helt utrolige. Blant de som gjennomfører programmet er den på 100%, noe som jo nesten høres for godt ut til å være sant. «Det er nettopp dèt! Denne modellen er så god at folk blir skeptiske til om det virkelig kan være riktig. Men dette funker» forteller Geir, og legger til; «men de som kommer til oss må ville det selv.»

Geir gir meg en Jegersberg-t-skjorte med den flunkende nye logoen på, før Lise Lotte tar meg med for å finne passende arbeidstøy til dagens oppgaver.

13:00:
Lise Lotte tar meg med ut i stallen på gården. Her skal arbeidslaget sørge for at de mange hestene, samt de to alpakkaene, som bor her har det bra. Det fôres, møkkes, rakes og ordnes sammen med resten av stallgjengen, og innen klokka blir fire ser det helt strøkent ut både inne og ute.

På gården bor både Jegersbergs egne hester, og privateide hester som har leid stallplass her. Alle har sin egen romslige boks, og flotte uteområder å tilbringe dagene på. Hestene blir brukt både til gårdsleir og til for eksempel barnebursdager man kan leie plass til på gården. Alpakkaene som bor her reiser stadig ut på besøk til andre institusjoner, bedrifter og arrangementer. I tillegg har de en stor gjeng med høner her på gården, som holder gårdens Kafè med egg. 

16:00:
Arbeidsdagen er over, og vi går hvert til vårt for å skifte og ordne oss før vi møtes i en av TV-stuene i fellesarealene. Før jeg går dit stikker jeg innom kjøkkenet, for å hilse på gjengen som har ansvaret for middagslaging denne uka. Vi småprater litt mens de skreller gulrøtter, koker poteter og forferder seg over lukta av nyåpna fiskebollehermetikk.

Alle beboerne ser ut til å vite akkurat hva de skal gjøre. Det jeg bevitner her er en gjeng som åpenbart setter stor pris på rutinene og oppgavene denne plassen tilbyr dem. Ut fra det jeg hører og ser opplever jeg stedet som drevet på høy arbeidsmoral og en massiv haug med godt humør. Til tross for at jeg innser at det selvsagt er mye mer som foregår her enn det jeg får et innblikk i under oppholdet mitt, er jeg vanvittig imponert over den generelle holdningen her, hvor sømløst alt ser ut til å fungere og hvor selvsagt det fremstår når man er her at livet her på gården er så vanvittig langt mer givende enn å være på noen møter og ellers på oppbevaring på en eller annen mer standard institusjon.

De aller fleste av oss ønsker jo bare å fungere. Vi ønsker å være nyttige, vi ønsker oss en givende hverdag og et givende nettverk. Jegersberg gård tilbyr beboerne sine denne følelsen, og beboerne blomstrer av den.

Har du fordommer mot rusavhengige er det hit du bør dra for å knuse dem. For knust blir de.

16:15:
Innen jeg kommer meg til TV-stua Lise Lotte har frittet seg i dag har hun slengt seg på sofaen med et teppe over seg og en true crime-serie på TV-en. Hun forteller meg at hun trives veldig godt på gården.

Det er vanskelig å gjette hva slags liv Lise Lotte har levd ved å se på henne. Hun er bare 23 år gammel, men var på amfetamin før hun kom hit. Etter å ha sett flere av sine egne venner prøve institusjon etter institusjon for bare å komme ut igjen og begynne på enda sterkere stoffer enn tidligere, tenkte Lise Lotte at hun ikke så noe poeng i å prøve noen form for rehabilitering før hun selv følte at motivasjonen virkelig var der. Det var da moren hennes fant Jegersberg gård og viste det til henne at Lise Lotte bestemte seg for at dette var verdt å prøve. Og etter fire måneder her er bildet av framtida noe ganske annet enn før. Vi prater litt om hva hun kan tenke seg å drive med etter oppholdet på Jegersberg, og hun nevner dyr, hest spesielt, men er usikker på hva hun har mest lyst til. Men forholdene ligger mer til rette enn noen gang nå, for at hun skal få til akkurat hva hun vil.

17:00:
Fiskebollene er klare, og til tross for en tanke manglende entusiasme blant beboerne rundt dagens middagsmeny er det god stemning rundt bordene i spisestua. En stemning du finner i de fleste hjem her i dette landet på denne tida; Det du føler når du kommer hjem og kan sette deg ved middagsbordet etter en meningsfylt dag på jobben. En følelse Jegersberg gård bevisst verner om og tilbyr de som bor her.

17:30:
Etter middag blir jeg bedt med på biltur sammen med Lise Lotte og en beboer til; Jonas. Han forteller at de trenger en dings til vanningssystemet i stallen fra Biltema, og nevner også i forbifarten at det hadde vært digg med dirty fries fra Kimmi's. Men dingsen på biltema er selvsagt hovedmotivasjonen, da bilene på Jegersberg helst ikke skal brukes til utflukter uten mål og mening utover cravings. Jeg har lyst på dirty fries selv, og takker ja til å bli med på kjøretur. Tre av tre i bilen er altså ikke av typen som spiser seg stappmette på fiskeboller.

Jonas har vært på gården i snart halvannet år, og har prøvd andre typer rehabilitering før han kom hit. Nå drømmer han om å få jobbe på gård, etter å ha fått prøve seg på dette på Jegersberg.

Jegersberg har nulltoleranse for rus. Dette vil si at dersom du sprekker èn gang så er du ute, og da er det veldig vanskelig, om ikke umulig, å komme seg inn igjen. Med dette i bakhodet er det bare å ta av seg hatten for dem som går gjennom oppholdet på Jegersberg, for en totalhelomvending av det kaliberet på hele livet sitt må være en utfordring man nok ikke kan fatte omfanget av med mindre man har stått der selv.

19:00:
Tilbake på gården er det duket for avslapning foran TV-en resten av kvelden. Jeg takker Lise Lotte for at hun har tatt meg så godt imot her, og trekker meg tilbake på hybelen for å jobbe med Jegersbergmaterialet jeg har tilegnet meg i dag. For en beboer hadde det vanligvis ikke vært helt optimalt å gå på hybelen sin allerede klokken syv; man skal helst oppholde seg så mye som mulig i fellesarealene. Fellesskapet er en nøkkeldel av modellen på Jegersberg.

Etter å ha lagt meg blir jeg liggende å fordøye dagens inntrykk, og kverne en del på hvorfor det er sånn at denne modellen, som fungerer så til de grader godt, ikke finnes også andre steder i landet. Som tidligere pårørende selv, kjenner jeg at jeg blir provosert av tanken på at et tilbud som dette ikke er mer utbredt. At så mange som så gjerne skulle vært her, i stedet står fast i et veldig tungrodd, lite individualisert og allerede overbelastet system som oftere enn ikke ender i fravær av ettervern, tilbakefall og nederlag. Hvorfor er ikke Jegersbergs modell en satsing over hele landet? Snakker ikke suksessen for seg selv?

06:30:
Alarmen på mobilen min ringer etter en god natts søvn på hybelen min. Jeg står opp og gjør meg klar for morgenoppgavene, som skal startes med kl 07:00. 07:03 er jeg ute av døra, og møter flere av beboerne som allerede er godt i gang med støvsuging, rydding, vasking, frokostforberedelser og fôring av dyr.

07:30:
Det blir servert frokost, og dagen planlegges rundt bordene. Et arbeidslag skal ut på Lund og grave. På gården er det nemlig en del av beboerne som utgjør et arbeidslag som driver med bygg og anlegg, og denne gjengen tar på seg oppdrag fra privatpersoner, bedrifter og offentlige instanser innenfor denne kategorien. Dette kan være alt fra enkle betongarbeider, drenering langs hus og å legge opp kloakk til å legge gulv, bygge gjerder, brøyte eller klippe plen.

Et annet arbeidslag skal jobbe i kafeen, som holder til i låven her på gården og har åpent to dager i uka. Her serveres det suppe, brød og kaker, og man kan kjøpe blant annet Jegersbergbrødet her, og egg fra gårdens høner.

Ellers skal de andre arbeidslagene holde på med diverse arbeid rundt på gården.

08:00:
En ny arbeidsdag i stallen er i gang, hestene skal fôres, stelles og settes ut, og alpakkaene skal klargjøres for et besøk på en institusjon i Kristiansand. Alle veit hva de skal gjøre, og er noen usikre får man hjelp av hverandre. Det fremstår som en arbeidsplass det er godt å være en del av, godt organisert og med gode kollegaer. På toppen av det hele er jo alle dyrene her helt fantastisk sjarmerende!

09:30:
Jeg og flere av mine medstudenter som nå jobber med oppgaven omhandlende Jegersberg Gård, får være med på et møte med kommunikasjonsenheten i kommunen. Her snakker enhetslederen, Tina Bierud Hansen, entusiastisk om hvordan de ønsker at modellen som brukes her på gården skal spre seg og slå røtter nasjonalt. «egentlig vil jeg si internasjonalt, men det tør jeg ikke helt».

Det er ingen tvil om at ledelsen på Jegersberg gård har klokketro på det de gjør her. Som nevnt med god grunn, ifølge statistikken.

Etter møtet får vi en omvisning, som avsluttes med en deilig lunsj på Jegersberg Kafè.

12:00:
Jeg takker for meg på gården, etter et døgn fullt av inntrykk. Til tross for at jeg i all hovedsak har vært der for å ta bilder og ikke har gått inn for å bedrive noen dyptgravende journalistikk, har jeg fått se og høre korte glimt av mange av beboernes historier. Noen har vært der i nesten alle de tre årene modellen tilsier at du skal være der, mens noen har kommet inn for bare noen få måneder siden. Mange har prøvd andre typer behandling i forkant uten suksess. Det er mange skjebner her på gården, mennesker i alle aldre med alle slags utgangspunkt, som nå er samlet i et fellesskap med et felles mål: å forbli rusfrie inn i et godt liv. Fremtiden snakkes om med positivt fortegn her inne, og hele stedet utstråler trivsel, inkludering og arbeidslyst.

For meg har det vært en åpenbaring å få være her inne, rundt det at det faktisk finnes noe som ser ut til å virkelig fungere. Jeg sjekket nemlig inn her med en tanke om at rusinstitusjoner er for standardisert, og en bekymring rundt at koden for rusrehabilitering ikke er knekt ennå. Men her på Jegersberg gård er koden faktisk knekt for noen. Her fant jeg noe jeg ikke har sett før, som som nevnt gjorde meg provosert over at det ikke fantes mer av det, men også veldig håpefull rundt rusbehandling i fremtiden. Men det er klart, som en student som ikke har annen erfaring med dette enn som pårørende kan man jo selvsagt ikke si noe om hva slags behandling som faktisk fungerer og ikke.

Men noe som kan si noe om det, er den gode statistikken som Jegersberg Gård kan vise til.